Derfor finner man hydrogenskyer overalt på himmelen, og de inngår som en naturlig del av stjernenes liv. Mindre stjerner kan leve opptil 10 milliarder år, mens store stjerner brenner raskere opp og kun lever noen få millioner år. Siden universet er omtrent 15 milliarder år gammelt, skulle man tro at de ville ha brent opp for lenge siden, og at himmelen ville ha vært kullsvart. Men heldigvis fødes og dør stjerner hele tiden, og gasskyene mellom stjernene er en del av prosessen.
Stjernene fødes av gasskyer, som faller sammen på grunn av sin egen tyngdekraft. Dermed dannes det lokale gassklumper, som blir tettere og tettere og dermed varmere og varmere. Når senteret blir varmt nok (> 1 mill. °C), tennes kjerneprosessene i en fusjonsprosess, hvor hydrogen og hydrogen blir til helium, slik som i en hydrogenbombe.
De voldsomme prosessene truer naturligvis med å splitte gasskyen i stykker, men gasskyens tyngdekraft holder den sammen. Hvis den begynner å falle mer sammen, stiger temperaturen i kjernen og kjerneprosessene øker. Dette får stjernen til å vokse, slik at temperaturen faller og kjerneprosessene blir redusert.
Senere i en stjernes liv vil kjernetemperaturen være høy nok til å fusjonere helium og helium til jern. Oksygen og nitrogen dannes også tilsvarende i supernovaer. Hver gang stjernen skifter fase – og til slutt dør – spres disse gassene ut i rommet, hvor de blir en del av nye stjernefødsler. På den måten er stjernene faktisk galaksens «gassfabrikker», som danner tyngre grunnstoffer, som er basis for faste planeter og liv, slik som her på jorden. I den neste stjernepopulasjonen vil det dermed være flere tunge grunnstoffer, som under stjernedannelsen blir «sentrifugert» ut fra stjernen – som for eksempel solen, hvor de dannet de indre planetene (Merkur, Venus, jorden og Mars) da solsystemet ble til for 5 milliarder år siden.
Tekst: Henrik Rosenørn
Foto: Linde og Astronomibladet (DK)