Vedlikehold av gassflasker – historien som ikke blir fortalt

Hvis gassflasker kunne snakke, ville de hatt litt av en historie å fortelle.

På ethvert tidspunkt er mer enn én million Linde gassflasker i omløp rundt om i Norden og Baltikum. Og hver og en av dem har tilbakelagt en unik reise, og sannsynligvis reist hundrevis, kanskje tusenvis av kilometer – gjennom tette skoger eller over åpne hav, fra sykehus og verksteder til drivhus og brennerier, og mange andre steder på veien.

Og samtidig som hver flaskes reise er unik, er det likevel ett reisemål de alle har til felles: Uansett hvor en flaske har vært, eller hva slags gass den har inneholdt, foretar den minimum en gang hvert tiende år en pilegrimsreise til Lindes vedlikeholdsanlegg i Knivsta, nord for Stockholm.

Inni dette beskjedne bygget finner du en imponerende samling sofistikerte maskiner og et dyktig team bestående av 29 høyt opplærte inspektører og teknikere.

«Våre ansatte er forpliktet til å gjennomgå et strengt opplæringsprogram som kan ta alt fra seks til åtte måneder, før de kan godkjennes som inspektører», forklarer anleggssjef Pierre Björklund.

Demounting og blåsing

Alle stålflaskene som kommer gjennom Knivsta, skal til det svenske og norske markedet, og spenner fra 2,5 liter opptil 50 liter i størrelse. Hver uke behandler Knivsta-anlegget rundt 1 600 flasker, med tusen flere stående lagret på utsiden, ventende på å bli behandlet. Nøyaktig hvilke flasker som ankommer anlegget, fastslås ved hjelp av et komplekst lagerstyringssystem som sikrer at de rette flaskene inspiseres og behandles for å møte kundenes behov.

Etter ankomst anlegget får flasken hette og ventil tatt av ved en prosess som kalles demounting. Flasken inspiseres deretter innvendig for å avdekke mulige sprekker, rust, fukt eller andre fremmedpartikler. Opplysninger legges deretter inn i en vedlikeholdslogg før flasken hektes på en transportskinne i taket som langsomt og stødig fører den mot neste etappe på reisen dens i Knivsta.

Etter noen minutter flytende rolig gjennom luften ankommer flasken et desidert barskere miljø: blåsekammeret. Her blåses flasken med et slipemateriale under høyt trykk for å få bort eventuell gjenværende lakk, etiketter eller andre rester. Flasken kommer ut med en jevn, sølvgrå finish, før den veies og sendes inn på inspeksjonsrommet.

Inspeksjonsrommet

I inspeksjonsrommet utfører en tekniker en utvendig inspeksjon av flasken for å sikre at det ikke er noe gjenværende lakk eller andre avvik.

«Rundt regnet tre til seks prosent av flaskene kommer ikke forbi dette trinnet og må tas ut av prosesslinjen», forklarer Björklund.

De som klarer seg gjennom inspeksjonen, stemples deretter med opplysninger om hvilken type gass flasken til slutt skal inneholde. Alle relevante opplysninger om flasken legges deretter inn i en digital database.

«Opplysningene i databasen er dokumentasjonen på at vi har utført en grundig inspeksjon. Den gjør også flaskene sporbare ved at hver flaske får sitt unike ID-nummer», sier Björklund.

Fargekodet lakk

På neste etappe blir flasken belagt med en pudderlignende lakk. For å sikre at pudderet binder seg til flaskeoverflaten, føres den deretter gjennom en ovn, der den brennlakkeres ved 200 grader Celsius. Hva slags farge flasken skal ha, bestemmes av et standard fargekodingssystem: grønn for gass i næringsmiddelklassen, sølv for spesialgass, svart for industrigass, hvit for medisinsk gass.

Etter at flasken har fått grunnfargen brennlakkert på, lakkeres også toppen av flasken med en av en rekke farger som indikerer hva slags gass som er inni. For eksempel indikerer en grønn topp en blandingsgass; rødtoppede flasker inneholder brennbare gasser, og en gul topp indikerer en brennbar gass.

«Disse flaskene vil til slutt bli fylt med gasser i næringsmiddelklassen, medisinske gasser, spesialgasser og andre industrigasser», forklarer Björklund.

Etter at lakkeringsprosessen er fullført, får flasken tid til å kjøle seg av mens den fraktes til en annen del av anlegget via transportskinnen.

Testing med ultralyd

Dette neste stoppet er kanskje det mest høyteknologiske på flaskens reise gjennom Knivsta. Her tas flasken av transportskinnen og plasseres på et stativ for å mates inn i en stasjon der den skal ultralydtestes. Flasken legges på siden og spinnes rundt midtaksen mens en samling av ultralydskannere sirkler over den. En dataskjerm viser en avlesning i sanntid av hva skannerne finner.

«Vi bruker ultralyd for å se etter defekter. Dette gjør det mulig for oss å avdekke avvik som vi ikke ville sett med det blotte øye. Vi snakker om svært, svært små, mikroskopiske defekter inne i selve stålet», forklarer Robert Johansson, ultralydoperatør ved Knivsta.

Etter at ultralydtestingen er fullført, overføres flasken til endestasjonen, der ny ventil og hette monteres på toppen og nye etiketter settes på. Og nå endres flaskens status i databasen fra «Under vedlikehold» til «Klar til å fylles». Flasken overføres så til lasteområdet, der den venter ved siden av dusinvis av andre flasker, klare til å gi seg i kast med neste etappe av reisen til en av Lindes kunder.

«Jeg tipper at kundene våre og sannsynligvis selv mange av våre ansatte ved andre avdelinger i AGA ikke tenker på alt arbeidet som er involvert i vedlikeholdet av flaskene», sier Björklund, og legger til at det ikke er uvanlig at rundt et dusin mennesker er i kontakt med én enkelt flaske i løpet av den relativt korte tiden den er i Knivsta.

Sikre og pålitelige flasker

I løpet av et gjennomsnittlig år utfører Knivsta-anlegget vedlikehold på nær 100 000 flasker, rundt regnet 10 prosent av det samlede lageret.

«Men vi gjør jo alt dette for at kundene skal sitte igjen med et kvalitetsprodukt», fortsetter han. «Vi ønsker at kundene skal motta flasker som er sikre og pålitelige.»

Text: David Landes

Images: Linde

Read our other stories